Hei.
Dette er bare en kort melding for å fortelle at bloggen nå blir avsluttet, og at den fortsetter på Facebook med søkeordet Langturmedghost. Der vil vi legge ut videoklipp, bilder osv.
Siden vil bare bli tilgjengelig for de som er venner av Hege og Øystein På Facebook ( om vi får det til)
Vi gjør dette fordi det har vist seg å være mye enklere å få lastet opp videoklipp på Facebook enn på denne bloggplattformen.
mvh Øystein og Hege.

Colombia, San blas og Panama

Columbia, San Blas og Panama

Det var med en viss spenning at vi forlot Aruba og satte kursen for San blas øyene i Panama.  Foran oss hadde vi det som er kalt for et av verdens 5. mest fryktede havstykker. Grunnen er de høye fjellene på Columbiakysten som fører til svært sterke vinder utenfor kysten. Havstykket kan nok sammenlignes med kryssingen av Stadt. I flere av bøkene vi hadde lest om langturseiling var denne turen beskrevet som den verste på hele jordomseilingen. Beskrivelser av 5-6 meter høye bølger som kom styrtende inn i cockpiten var nok til å skremme oss i alle fall. I båthavna i Curacao og på Aruba lå det flere seilbåter som hadde ligget der de siste par ukene i påvente av bedre vær. På Aruba hadde vi blitt kjent med et hyggelig eldre ektepar fra New Zealand som hadde planer om å seile samme rute som oss, og vi ble enige om å seile sammen et stykke på vei. Værmeldingen viste vind opp mot 12 ms og bølger mellom 2 til 3 meter. Dette var den beste værmeldingen på nesten 3 uker, så vi satte av gårde. Vi hadde dagen før bunkret opp båten med forsyninger for 2 uker da det er svært lite å få kjøpt på Sanblas øyene. Båten var vaska både innvendig og utvendig, og alt av skittentøy vasket opp. Vi var så klar som vi kunne for en overfart som ville ta oss fire dager. Vi hadde en helt fantastisk seiling det første døgnet og da været så ut til å skulle holde seg bra de fem neste dagene tok vi en beslutning om å gå til Marina Santa Marta i Columbia. Gutta var stemt for å utforske byen, og på den måten korte ned etappene på overfarten. Vi voksne var ikke så tunge å be. Siste kvelden på havet fikk vi vår hittil største fisk. En tunfisk på ca 20kg dro av gårde med nesten alt snøret før vi klarte å hale den inn til båtripa. Vi løftet den opp og fjernet forsiktig kroken før vi slapp den ut igjen. Tunfisk er ikke storfavoritten om bord, og denne var dessuten altfor stor.

Vi ankom Santa Marta på morgen kvisten 2. døgnet og ble ønsket velkommen av hyggelige marina ansatte. Marinaen viste seg å ha svært god standard, den lå midt i byen og var omkranset av flere hyggelige restauranter. Etter frokost og en oppfriskende dusj bestemt vi oss for å ta byen i nærmere øyensyn. Byen var koselig, men svært folksom, det var små boder over alt hvor du kunne få kjøpt frukt, saftis, kaffe og klær. Det var tydelig at mange av befolkningen hadde lite å rutte med og vi så mange tiggere. Det var svært varmt og etter en stund var vi alle svært interessert i å finne en plass å sitte med skygge hvor vi kunne få noe kaldt å drikke. Vi fant etter en stund en luftig restaurant i 2. etg.  Vi fikk servert nygrillet kylling, french fries og brus.  Istedenfor tallerkener fikk vi utdelt hver vår plasthanske, .. ny og morsom erfaring. Dagen etter leide vi en taxi for en hel dag (400kr) som kjørte oss opp i fjellene til en liten landsby som het Minka. Derfra tok  vi en rundtur på ca. 4 timer videre opp i fjellene med en offroader. Vi hadde egentlig valget mellom å leie en offroader, eller å sitte bak på en motorsykkel, noe Øystein og gutta hadde veldig lyst til. Hege satte seg imidlertid så på bakbeina at det ble bil til slutt. Til tross for en solid bil med god fjæring ble det litt av en tur opp gjennom smale fjellveier med kryssende små elver og store steiner i veien. Men for en opplevelse det var. Her satt vi i en bil midt inne i regnskogen og ble tatt med lengre og lengre oppover i fjellet. Vi møtte flere sprekinger som hadde tatt beina fatt. Et ungt par så spesielt lengtende etter bilen vår og etter avtale med sjåføren vår stoppet vi og tilbød skyss det siste stykket. Det var to svært takknemlige franske ungdommer som hoppet inn i bilen. Etter en times kjøring stoppet vi for lunsj på et utrolig vakkert sted som tilbød både overnatting i hytter, hengekøye eller telt. Her fikk vi kjøpt nydelig mat av en som het Nils og som av alle ting hadde studert i Norge og kunne litt norsk. Verden er ikke stor… Siste stopp på vår rundtur var ved en kaffeplantasje hvor vi fikk en guidet tur og lærte om hele prosessen fra dyrking av spirer til brenning av bønner.  Kaffeplantasjen ble i sin startet av to engelske ingeniører som tilfeldigvis stoppet i Colombia på vei hjem fra arbeid med byggingen av Panamakanalen. Dette var i 1925, og Kaffeplantasjen ble drevet som mange andre industrivirksomheter på denne tiden, med mekanisk remdrift fra en vannturbin. Hele bygget var fullt av lærremmer som gikk fra den ene maskinen til den neste. Det virkelig artige var at slik hadde de drevet kaffeproduksjonen helt frem til i dag. Det var som å komme inn i et levende museum. Samme type turbin som stod i fjellene i Columbia ble også benyttet i Trollfjorden og Fiskefjorden i sin tid.

Etter to dager i Columbia satte vi kursen mot San blas øyene, eller Guna Yala som Guna Indianerne selv kaller øyene sine. I alt består San Blas av 340 små øyer. Alle øyene styres av Guna Indianerne. Hver landsby har sin egen høvding eller Saila som de også kalles. De har spesielle evner til å tolke åndenes stemmer og fungerer som et bindeledd mellom åndeverdenen og den virkelige verden.  Videre er San blas et matriarkalsk samfunn hvor kvinnene styrer økonomien og ektemannen flytter inn hos kvinnenes familie. De lever svært enkelt, bor i hus med luftige vegger og tak dekket av palmeblader. Om morgenen drar noen i familien med enkle kanoer(uthulte trestammer) inn til plantasjene sine på fastlandet, mens andre drar ut for å fiske eller dykke etter hummer på korallrevene. De tar aldri med seg hjem mer enn det de behøver akkurat den dagen. Så lenge alle tenker på samme måte vil de kunne høste av ressursene også i fremtiden.  

Det blåste frisk allerede fra første time og vi fikk på overfarten kjenne på sterke krefter både i forhold til vind og bølger. Ikke særlig behagelig når det er slik, men vi sto han av. Vi ankom Isla Pinos på natten og valgte å gå inn i bukten til tross for at det var mørkt og advarsler om dårlig samsvar mellom elektroniske kart og faktiske forhold.  Vi hadde imidlertid fått tak i gode papirkart (trodde vi) og tok sjansen likevel. Selv om vi gikk med 2 knops fart, brukte begge kartene og syntes vi var veldig forsiktige, oppdaget vi en ny grunne… Det som på kartene var dybde på 12 meter viste seg å være 2 meter på vår dybdemåler. Med en båt som er 2.1 meter dyp ble det kontakt mellom bunn og skrog. Det ble noen hektiske minutter før vi kom oss løs. Det gikk bra, men det satte virkelig skjelven i oss. Vi kommer ikke til å ankre opp i mørket en gang til uten at det er helt nødvendig. Det var nesten blitt lyst da en trøtt kaptein og en lettmatros, gikk til ro i lugaren.  Neste dag våknet vi opp til et fantastisk skue; hvite strender, palmetrær og vi kunne se en liten landsby bestående av små stråhytter helt ytterst på øya. 

Det lå en seilbåt til i bukta og familiens to ekstroverte medlemmer heiv seg i gummibåten og dro for å hilse på. Da de kom tilbake kunne de fortelle at det var et hyggelig fransk par og at de hadde fortalt at vi måtte vente på invitasjon fra indianerne før vi kunne besøke øya. I ventetiden badet vi fra båten. Vi hadde hørt at det var krokodiller i Panama så ingen av oss la ut på noe særlig lang svømmetur. På ettermiddagen kom det en kano med tre indianere og mot en liten sum penger fikk vi tillatelse til å besøke øya og landsbyen. Full av spenning tok vi gummibåten inn til stranda og gikk det siste stykket via en liten sti til andre siden av øya hvor landsbyen lå. Det var en utrolig koselig landsby bestående av mange små og store stråhytter. Vi så mange barn i byen som tilfredse og glade lekte rundt hyttene. De modigste kom for å hilse på oss. Vi så ikke så mange voksne, og de vi så virket noe reserverte og tilbaketrukne. Med unntak av en hyggelig kar som vinket på oss imellom noen hus og ville selge oss bananer, noe vi selvfølgelig måtte slå til på. Vi fikk komme inn i hytta hans og filme og ta bilder. Ved stranden der vi lå var det en stor gresslette med volleyballnett. Dagen etter ble tilbrakt der med både norsk og amerikansk fotball, bading og soling. Vi følte virkelig at vi var kommet til paradis.

Etter to dager satte vi kursen lengre nord og ankret opp ved Ari Dup (Dup betyr øy på Guna) som er en ubebodd øy. I tillegg var vi eneste båt i bukta. Her var vannet enda klarere enn forrige øy og vi var ikke sene med å finne frem dykkermaske og snorkel. Om omgivelsene kunne beskrives som vakre på land så var det under vannskorpa ubeskrivelig vakkert. Her var det flotte urørte koraller og masse fargerik fisk. Det hele toppet seg med et møte med en stor skate (eagle ray)  som svevde som et romskip over bunnen. Det var Eskil som så den først og den satte et skikkelig støkk i han da første møte ble i nærmeste laget. De første dagene var vi alle, unntatt Øystein, litt engstelige for å møte hai. Men da dette møte uteble ble vi etter hvert mer og mer avslappet. Krokodiller tenkte vi heller lite på. I etterkant har vi imidlertid fått høre at det har vært observert krokodiller ved alle øyene og at en fransk dame ble angrepet av en krokodille samtidig som vi var der. Ikke så gøy å tenke på i ettertid, men samtidig var vi glad for å ha vært lykkelig uvitende. Det å være redd setter jo som oftest en demper på ting. I de to ukene vi seilte rundt, besøkte vi flere øyer og alle var svært vakre. Vi besøkte flere landsbyer og vi var så heldige å få anledning til å hilse på en 1. klasse. Det var tydelig at skole var høyt prioritert i dette samfunnet. Skolen var den eneste bygningen som var bygget i murstein, i tillegg var den den største bygningen og plassert midt på øya. Barna hadde skoleuniformer og det var klasser fra 1. til 9.  Vi fikk også snakket med rektoren som kunne forteller at det var store utfordringer i 1. klasse da elevene, og spesielt guttene, var svært urolige og lite motiverte for læring. Kanskje ikke så utypisk en norsk førsteklasse. Vi opplevde Gunaene som svært hyggelige og gjestfrie. Flere ganger fikk vi besøk av indianerne i deres kanoer som enten ville selge fisk, grønnsaker eller molaer.  Molaer er broderte tøystykker som brukes i kvinnenes drakter. De består av opptil 5-6 lag med stoff som er brodert sammen slik at de fremstår som bilder av viktige dyr og symboler. Vi fikk også en guidet tur først med båt og så til fots i regnskogen. Turen gjennom regnskogen med bading i svarte elvekulper og klatring i trange elvejuv er en av opplevelsene som gjør besøket i San Blas noe vi vil huske lenge.

For tre dager siden ankom vi Shelter Bay marina. Dette er siste ventested for alle båtene som skal igjennom Panama kanalen. I skrivende stund sitter kaptein og lettmatros i baren på marinaen og prøver å sluttføre bloggen. Å skrive blogg tar tid og krefter og da smaker det med en øl eller to. Shelter Bay har vist seg å være en koselig marina. Her ligger båtene gjerne opp mot 2 uker, og i spesielle tilfeller 3 uker, noe som vi har fått erfare. Etter møte med vår agent i går så er dato for avreise satt til 24. april. Dette var særdeles dårlig nytt for oss. Ikke bare koster det oss dyrt å ligge her, men det har også gjort at vi må endre plan for vårt kommende og etterlengtete besøk hjemmefra. Åse og Eirik kommer hele den lange veien fra Stokmarknes for å besøke oss den 20. april og da var planen av vi skulle møtes på andre siden av kanalen og tilbringe flotte dager i øygruppen las perlas. Slik blir det ikke nå, så nå må de krysse kanalen med oss. Men, slike ting råder vi ikke over, og da må vi over på plan B eller C. Vi skal nok få det bra. Trøsten er at det er en utrolig hyggelig båthavn med aktiviteter i form av alt fra yoga, vanngym, felles middager, filmkvelder, her er bibliotek hvor barna møtes å gjøre skole og gratis buss til byen. I tillegg har kommet i kontakt med 2 norske, en svensk båt samt at våre venner fra New Zealand er her. Vi har selvfølgelig noen småjobber som må gjøres med båten også; Ny skroggjennomføring må på plass, ankerkjettingen må gjennomgås ( de siste 20 meterne blir nesten aldri brukt, og hadde derfor rustet sammen til en stor brun klump) og et plastlokk til badeplattformen må erstattes. Den største jobben blir likevel å proviantere for 5 måneder i stillehavet. Hvor mange kg hvetemel må vi ha for å bake 2 brød annenhver dag i 5 måneder?

Luftig trampoline i fjellene.

Omvisning på kaffeplantasje.

Turens største

Fin skogsvei. Legg merke til bambusen!

Nye kaffeplanter på gang.

Hvor er alle sammen?

tradisjonell farkost

Enorme mengder med flasker og flip flop sandaler

Krabbe og langust til middag.

besøk hos førsteklassingene.

Regnskogtur

Eneste mulige vei gjennom skogen var på selve elva.

Felles middag i båthavna.

ABC-øyene

Vi brukte tre dager på å seile fra Martinique til Bonaire. Overfarten gikk bra, med god vind inn fra siden det første døgnet, men så ble det etter hvert lite vind og vi måtte motorseile. Vinden stilnet etter hvert helt, og vi gikk for motor det siste døgnet. Siste kvelden fikk vi en tunfisk på 4-5 kg etter først å ha mistet en som var mye større (det var vi alle enige om).  Gutta tok mer del i vaktordningen, og det fikset de veldig bra. Bonaire er en av tre øyer som ligger i nærheten av Venezuela. Disse øyene går under navnet de Nederlandske antillene og kalles også ABC-øyene: Aruba, Curacao og Bonaire. På forhånd hadde vi lest at det skulle være flotte forhold for fridykking på Bonaire, at det faktisk var den 3. beste plassen i verden å dykke/snorkle. Og det var virkelig fantastisk klart vann der, turkist blått med klar sikt ned til 10-15 meter. Vi la til i en bukt i selve byen. Det er kun 24.000 innbyggere på øya så det var ikke så store forhold. I tillegg var det en del seilere, ca. 20 båter, og turister, mye nederlendere og amerikanere. Under båten var det koraller og fargerike fiske og det tok ikke lang tid før gutta stupte uti. Vi ble enige om at en opprustning av dykkerutstyret var på sin plass under slike forhold. Vi fant frem til en dykkerforretning med en hyggelige nederlandsk eier som faktisk hadde vært i Norge flere ganger og dykket, og som bar på en drøm om å flytte til Norge. Det ble jo vi sjarmert av, og etter en time forlot vi butikken 4000 kroner fattigere, men med nye masker, snorkler, svømmeføtter og svømmetopper for å beskytte seg mot sol og maneter (Emil og Eskil hadde et ikke så hyggelig møte med maneter første svømmetur). Vi hadde under oppholdet flere flotte snorkleturer og fikk sett utrolig mye forskjellige fisk. Det kuleste var et møte med en Barracuda på ca. 1 meter som i tillegg til å se ganske så fryktinngytende ut, viste seg å være nysgjerrig. I etterkant leste vi at dette ikke var så uvanlig, og at han likte stålklokker, noe som Hege hadde på seg. Et par dager etterpå leste vi at de faktisk kan angripe svømmere som har skinnende klokker og beltespenner på seg.....  Vi var alle enige om at Bonaire så langt var den fineste øya vi hadde besøkt i Karibien, og det var med sorg i hjertet at vi løsnet anker og satte kursen for neste øy.

Curacao er den største av ABC-øyene og det bor ca. 240 000 innbyggere der. Vi valgte å legge oss i en marina utenfor byen de første dagene for å få tilgang på vann og for å kunne vaske klær. Dette viste seg å være svært dyrt (700 kr/natt) så etter to dager bestemte vi oss for å legge oss for anker. Det ble en del byliv på Curacao. Hovedstaden på øya er Willemstad, som viste seg å være en hyggelig by med fargerike hus, hyggelige kafeer og shopping. Det absolutte høydepunktet for oss var at vi fikk gått på kino, og det to ganger. Så nå har vi sett The great wall i 4d og Logan.  Etter noen dager seilet vi videre til Aruba. Turen tok ca. 10 timer og vi hadde fantastisk seilevind hele veien.

Vi ankom Aruba ganske seint og måtte ankre opp i mørket. På morgenen våknet vi av bølger som slo fra raske speedbåter som hadde leia rett bak båten vår. Vi bestemte oss raskt for å finne en annen plass å ankre opp, men det skulle vise seg vanskeligere enn forventet. Det var svært få ankringsplasser og i tillegg vind opp mot 16 ms. Så da tok kapteinen det som skulle vise seg å være en veldig lur beslutning om å legge oss i Renaissance Marina som ligger midt i byen. Det viste seg at ved å ligge her hadde vi fri tilgang til alle fasiliteter på to av byens Renaissance hoteller. Vi snakker basseng, solsenger, WI-FI, gratis taxi-båt ut til den private Renaissance øya med private strender, svømmebasseng, tennis, fitness-rom, barer og restauranter.  Jubelen sto i taket hos både store og små. Så her er vi altså nå på andre dagen. I dag har gutta hatt gym i form av joggetrening og er nå og kjøler seg ned i bassenget sammen med to amerikanske gutter de er blitt kjent med. 

Livet på seilbåten byr på mange oppturer og fantastiske opplevelser. Samtid så er der også nedturer og dager hvor livet ikke føles like supert. Slik som hjemme så krangler vi, kjeder oss, irriterer oss (meg) over rot og oppvask, sliter med å finne ut hva vi skal ha til middag og vi lengter etter noe annet (i disse dager flommer facebook over av snødekte fjelltopper og lykkelige fjellfolk og da må vi innrømme at vi lengter litt hjem). Og så er det problemstillinger som vi har lite av hjemme, som at vann er mangelvare, og den mer eller mindre konstante vonde lukten fra doen. Selv om Øystein har forsøkt seg med 8-10 mulige forklaringer på luktproblemene ( blant annet at Heges nese er altfor følsom, og at man må godta litt lukt når det faktisk er lufting fra tanken, satte undertegnede  foten ned og krevde aksjon. Jeg våget til og med å fornærme Øystein ved å si at om han ikke klarte å fikse lukten, fikk vi få fagfolk om bord. Et slikt frekt angrep på selve ideen om å være selvhjulpen og altmuligfiksemester kunne ikke Øystein tåle, og lovde motvillig å gjøre noe med dette plagsomme problemet. Etter å ha undersøkt på nettet har vi funnet ut at det er noe alle båteiere før eller siden blir plaget med. Det er til og med utgitt en bok med tittelen «how to get rid of the smell in your boat» etter lange diskusjoner og nettsøk er vi nå enige om at slangene til doen må byttes ut. De begynner visstnok å «svette» etter noen år.  Arbeid ble iverksatt, og selv om jobben kvalifiserte for flere smusstillegg, så så det ut til å gå bra med bytte av slanger og koblinger.  Den siste koblingen, den til skroggjennomføringen viste seg å inneha djevelske forsetter om å lage krøll. Da Øystein tok i for å løsne slangen, satt han plutselig med både slangestuss og halve koblingen i hånda. Det viste seg at koblingen var av messing og ikke bronse, som  tåler saltvann mye bedre. Messingkoblingen hadde rett og slett smuldret opp fra innsiden. Nå må vi vente med å skifte hele skitkoblingen til vi får båten på land i Panama. Lukten fra toalettet er uansett borte, så nå får i alle fall Hege glede seg over det....

Uansett så har vi det mest bra og kjenner på takknemlighet for at vi har fått muligheten til å være på denne reisen.

På lørdag er planen å sette kurs for Panama, nærmere bestemt San Blas øyene. Det er en tur som tar fire dager og som Eskil synes er «bæsjekjedelig». Han liker best å ligge i havner hvor han kan farte rundt og være i aktivitet. Han er imidlertid blitt nesten like flink som sin eldre bror til å ligge helt i ro og bare bevege øynene over mobilskjermen. Noe som får tiden til å gå på de lengre seilasene. Det må sies at kortspill er blitt en stor favoritt i båten, spesielt Amerikaner skaper mye engasjement og til tider høy temperatur.

På gjensyn alle sammen!

Hilsen Ghosteren og crewet hans J

3 uker i karibien

Tre uker er gått siden vi kom til Karibien. På den tiden har vi tatt farvel med Elias som reiste hjem for  å fullføre folkehøyskolen. Det ble tomt da han dro, men det hjalp at mamma og pappa mønstret på.  De siste ukene har vi vært innom Barbados, Martinique, Sant Lucia og Sant Vincent og grenadinene. Øyene ligger ganske nært så med unntak av etappen fra Barbados til Martinique har det vært korte dagsetapper. 

Karibien er vakkert, men det er stor forskjell mellom de ulike øyene. Barbados er nok den minst besøkte øya og er preget av en del fattigdom, men menneskene der var svært imøtekommende og hyggelige. Dagene på Barbados ble benyttet til bading og utforsking av liver over og under vann. Blant annet har myndighetene senket flere skipsvrak nært land, og laget en marinepark utav det. Om formiddagen kan det derfor være over hundre ivrige snorklere fra ulike dagsturbåter som ligger i vannet samtidig. Siden vi lå for anker nært ved, så svømte vi bortom tidlig på dagen før rushet startet.  Vi prøvde å telle antall fiskearter rundt et av vrakene, og kom frem til at det var minst 20 forskjellige. Vi deltok også på avslutningsseremonien av The Caribbian Odyssey hvor vi fikk møte igjen nye venner og utveksle erfaringer fra overfarten. 

Å komme til Martinique var et sjokk, det var så mange seilbåter samlet på en plass som vi aldri før hadde sett. Her lå det det store flotte seilskip, langturseiler og en del brustne drømmer i form av båter som ikke hadde vært i bruk på flere år, men som man så hadde hatt sin storhetstid og sikkert utgjort en drøm for de som en gang hadde eid dem. Vi valgte å dra ganske raskt videre med ønske om å finne øyer/bukter med litt mer «space». 

Sant Lucia viste seg å ha noen fantastiske bukter, og hvor vi ble møtt av en lokale «boat boys» som hilste oss velkommen til paradis.  Med raske, fargerike båter møter de seilbåtene ute på havet. De tjener til livets opphold ved å hjelpe seilbåter med ankringstips og hjelp med fortøyning til bøyer. De vil også gjerne selge ulike opplevelsesturer på land, og arrangerer gjerne grillparty på stranda.  Etter noen dager på øya seilte vi videre til Grenadinene hvor det absolutte høydepunktet var Tobago Cays. Nærmere paradis kommer du ikke i karibien i alle fall, med små øyer som er omkranset av turkist vann, masse fargerike fisker, skater og skilpadder. På kvelden rodde vi inn til stranden hvor vi ble servert grillet hummer med nydelig tilbehør. Alt tilberedet av et hyggelig ektepar. I sesongen kom de ut fra Naboøya for å drive en enkel strandrestaurant med kun en rett på menyen ; grillet hummer( arten kalles langust på norsk, og har ikke tos tore klør slik som den hummeren vi er vant med i Norge) Det ble en fantastisk flott kveld med deilig mat og i omgivelser så vakre at det vanskelig lar seg beskrive. 

De siste dagene har vi vært på Martinique. Mamma og pappa dro hjem til Norge for tre dager siden, så nå er det bare oss fire igjen. Vi har ankret opp utenfor Port de France som er den største byen på øya, gutta har fått shoppa litt, vi har spist på Mac Donald ( ingen stor kulinarisk opplevelse) og vi har  badet og slappet av. Så har vi hatt famileråd om hvor ferden skal gå videre. Etter mye drøfting frem og tilbake har vi bestemt oss for å ta den sørlige rute via ABC- øyene til Panama. Det betyr at vi ikke får besøkt Cuba denne gangen. Noe som er litt kjipt, men sånn er det, noe må vi velge bort og det som ble avgjørende var avstand. 

Det som er noe av utfordringen nå er å lage seg en rutine, eller en form for hverdag, da mye fortsatt føles som ferie. Samtidig vet vi at det å finne en struktur og et innhold i dagen er avgjørende for trivsel, ferie blir man fort lei av. Skole må på plass, og i perioder fungerer det bra, andre perioder så er det tyngre. Det er vanskelig å motiveres seg til å sitte nede i seilbåtene når sola skinner på dekk og bølgende skvulper mot båten og frister med en deilig avkjølende dukkert. Men da blir friminuttene ekstra belønnende. 

Vi har lagt merke til at det å være underveis mot en ny destinasjon er en viktig del av turen. Når vi har vært for lenge på en plass så dukker behovet opp for å komme seg videre. Når vi har tatt opp anker og satt seil så senker det seg en ro på båten, alle finner sin rytme og vi er på en måte samlet rundt det å være underveis mot et nytt og spennende mål. Samtidig så finner vi en felles glede i å komme til en ny plass og utforske den sammen. 

Vi gleder oss til å seile videre i morgen med kurs mot Curacao. Vi har handlet mat og drikke for overfarten som vil ta ca. 3 døgn. Nå som Elias ikke er med så må gutta hjelpe til å sitte vakt så det blir en ny utfordring for dem. 

Vi hilser til familie og venner og sier på gjensyn!

20 dager på et ganske stort hav

Da  har vi endelig satt føttene på tørt land igjen. Nærmere bestemt på Barbados, den ytterste av de karibiske øyene. Vi har nå seilt ca 2800 nm fra Tenerife og brukt 20 døgn. I gjennomsnitt har vi hatt en fart på ca 6 knop ( 11-12 km/t) så vi har hatt god tid til å se på naturen rundt oss. Og hav er ikke lenger bare hav. På disse dagene har havet vist seg fra mange forskjellige sider; Kuling og krappe bølger ut fra Tenerife, nesten vindstille og lange dønninger i 4-5 dager,  stødig passatvind med frisk bris i 8-10 dager, kraftige regnbyger(squalls) med sterk vind innimellom og til slutt ble vi "spyttet" ut av Atlanterhavet med stiv kuling og regn det siste døgnet før Barbados.
Når man er så lenge på havet blir man ekstra oppmerksom på endringer fra dagen før når det gjelder bølgehøyde, retning og vind. Gleden når båten øker farten fra puslete 4 knop til over 6,5 knop er ganske stor, og det blir ekstra god stemning om bord.
I tillegg ble vi overrasket av dyrelivet på overfarten. Vi har hatt minst 15 delfinbesøk rundt båten, fått 4 fisk, hatt besøk av flere lekelystne vågehvaler, møtt ensomme sjøfugler( lirer, havsuler og havhester), på jakt  mellom bølgetoppene og plukket 50-60 uheldige flygefisker fra båtdekket. På rolige dager har vi sett tropiske fisk svømme rundt båten, som  har fungert som skjul for småfisk.
Vågehvalene må nevnes spesielt, siden det var den sterkeste opplevelsen. Det var Emil som oppdaget den en formiddag vi satt oppe i cockpiten og spilte kort. Den holdt først 20-30m avstand og surfet i bølgene bak og på siden av båten. Surfing er faktisk ganske presist, for den lå  bare 0,5 m under vannflaten og surfet ned 3-4 m dønninger.  Etter hvert kom den nærmere båten og Hege (som har lest at hvaler ofte angriper seilbåter) måtte beroliges med lovnader om at akkurat denne hvalen ja den var snill. Hvalen begynte mer å mer å oppføre seg som  delfinene vi hadde hatt besøk av tidligere med stilige manøvre under, foran og på sidene av båten. Den snudde seg på ryggen og viste frem den hvite buken. Noen ganger svømte den i overflaten og studerte oss nøye.
Hele showet ble avsluttet med spektakulære hopp der nesten hele hvalen kom opp av vannet før den landet i et skumdrefs.
Om bord i båten tok det etpar dager før vi fikk satt rutiner og nattevakter som passet alle sammen.
Ingen av oss sov særlig den første natta, litt pga dårlig vær og litt pga adrenalinet og spenningen.
Slik forløp etter hvert de fleste dagene om bord i Ghost:
Vi forsynte oss selv med frokost, som oftest frokostblandinger og brødmat. Første felles måltid var lunsj, som ofte bestod i ulike eggevariasjoner( det gikk med over 100 egg), nybakte brød og boller( jepp, det går helt fint å bake om bord), pannekaker(både norske og amerikanske), Toast( guttas favoritt).
Etter lunsj gjorde guttene skolearbeid, og siden alle voksne nå var våkne, byttet vi på å undervise og å sitte vakt i cockpit.
Rett før solnedgang spiste vi middag. siden vi hadde fryser om bord hadde vi mange gode kjøttmiddager underveis. Eskil fikk en ny favoritt med svinekjøtt, burritosmiks, tortillalefser og ris.
I tillegg til de faste måltidene laget vi også vafler, kaker og annet ettermiddagssnacks. På forhånd hadde vi bestemt oss for å¨prøve å lage skikkelig god mat om bord, og det var gledelig at alt fungerte så bra som det gjorde i "byssa"
Eneste uhellet var ei sjokoladekake som kom ut av ovnen som en dønning siden vi hadde glemt å fristille komfyren så den kunne svinge med bølgene. Halvparten av kaka var tynn og tørr, oden andre halvparten var tykk og rå i midten. Alle fikk likevel et lite stykke perfekt sjokoladekake fra "midtpartiet"
Etter middag startet "nattskiftet" Da hadde vi allerede tatt ned dagseilet, en stor spinnaker, og satt opp de trygge "nattseilene" som enkelt kunne rulles inn dersom været skulle bli dårlig utover natta.
Hege tok oftest første nattevakt fra kl 22-02.00, og ble avløst av Elias som måtte ta hundevakta fra kl 02.00-05.30. Han ble grundig kompensert ved at han deretter fikk sove helt til lunsj. Øystein  tok så siste nattevakt frem til det lysnet rundt kl 9.30. Da hadde Hege fått sove ei bra økt, og var klar med nykokt kaffe.
Av andre rutiner kan vi nevne at det var dusjing i ferskvann kun tirsdager og fredager. Vi hadde med 300 l ferskvann til vask, dusj og oppvask, så vi måtte rasjonere og spare kraftig. Etter nøye uttesting fant vi ut at 30 sekunder dusj med ferskvann tilsvarte 2 liter vann, og var tilstrekkelig til å skylle bort såpa og saltvannet som vi brukte til selve vasken.
Til oppvask brukte vi først saltvann, og skylte deretter med ferskvann. Det betyr at vi klarte å bruke kun 300 l på tre uker og faktisk hadde 20-30l igjen ved ankomst. Et lite tankekors at vi bruker omtrent like mye vann på èn dag hjemme.

For å oppsummere turen bruker vi et  litt omskrevet sitat fra Tv serien Rikingen. (kjæresten til Rikingen ble bedt om å kommentere de nye "fordelene")

Turen over Atlanterhavet.. Ja den kan oppsummeres med ett ord " Rimelig fantastisk"

For å berolige skolesjefen...

Film på lugaren

Nå nærmer vi oss.

Straks klare til å kaste loss

10 Januar nærmer seg, og etter minst 10 besøk på ulike båtbutikker for å kjøpe små og store deler som alle er "helt nødvendige", begynner tiden å renne ut. Hadde vi hatt en uke ekstra til forberedelser ville nok kredittkortet ha fått kjørt seg enda litt til. Det virker som om man aldri blir godt nok forberedt uansett. Heldigvis er det flere erfarne langturseilere i havna her som "beroliger" oss med at uansett hvor godt forberedt du er, så er det noe som går galt. Da får du bare improvisere og finne ut av det. Det er også litt godt å tenke på at gjennom tidene så har mange rare farkoster krysset Atlanterhavet; robåter, seiljoller, sivflåter osv. En av de vi skal seile sammen med møtte faktisk på en mann på et padlebrett mellom Gibraltar og Kanariøyene. Da han spurte om han trengte hjelp, fikk han som svar at han hadde alt han trengte, og at han var på vei over Atlanterhavet for å samle inn penger til veldedighet....
Nå har vi også handlet inn mat og drikke for 4 uker og fylt alle tilgjengelige rom og luker i båten.
Dette har vi heller aldri gjort før, så sjansen er nok stor for at det ligger mye mat igjen i båten når vi når land på Barbados.
Guttene har fått et eget budsjett til å handle inn snop, så det blir spennende å se hvem som først går tom.

Vi har nå møtt de andre deltakerne i regattaen som vi skal delta i. Det er 15 båter totalt, 8 katamaraner og 7 vanlige seilbåter. Det viser seg at det er en veldig variert forsamling av folk. Et par har solgt alt de eide, kjøpt seg en seilbåt og skal seile helt til pengene er brukt opp. Flere av båtene eies av pensjonister som også bor i båtene til vanlig ( som oftest i Middelhavet), og som lenge har hatt en drøm om å seile over et stort hav. En av båtene eies av et fransk ektepar som nå er ute på sin 3. langtur. Denne gangen seiler de sammen med en av døtrene som har egen båt.
Eskil og Emil har blitt godt kjent med flere av de andre barna som skal være med, og de fanger blekksprut, raser rundt på sparkesykler, spiller sjakk og padler kajakk i havna.

Nyttårsaften var det stor fest i Santa Cruz, og siden båthavna ligger nesten midt i sentrum fikk vi oppleve alt på nært hold. Kvelden startet med en stor konsert på torget med storband og latinske rytmer. Alle hadde med egen drikke i kjølebager, og stemningen var høy. Fyrverkeriet var spektakulært, og siden utskytingen foregikk bare 100 meter fra båthavna var vi litt engstelige for raketter på avveie. Det gikk fint, men vi våknet opp 1. nyttårsdag til stor aktivitet i havna. En mann hadde falt i vannet om  morgenen, og nå holdt dykkere på å lete etter han. De fant ikke han , men derimot en annen person som også var meldt savnet. For to dager siden så fløt et lik opp mellom båtene bare 10 meter unna oss. Dette var da han som hadde falt i vannet 1. nyttårsdag. Det var ikke en særlig god opplevelse å få denne tragedien så nært innpå seg. Dagen før hadde jeg også ligget i vannet i en time for å skrubbe skroget fritt for groe. Jeg er glad det ikke var jeg som oppdaget kroppen akkurat da.
Her er noen bilder fra dagene så langt.

Fra ekskursjonen til Teide. Her fikk vi se

Hvordan vulkanen har formet øya.

Fra seminaret på lørdag.

Første levering fra Carrefour. Vi har også fylt

10 kanner med ekstra diesel.

Klare for nyttårsmiddag.

Velkommen til siden vår.

På denne siden vil vi legge ut reisebrev fra seilturen vi skal på i 2017.
Vi skal først seile sammen med 14 andre båter fra Tenerife til Barbados. Turen starter 10. januar, og vi regner med å bruke i overkant av 20 dager på å krysse Atlanterhavet.
På hjemmesiden til arrangørene av denne seilasen, kan dere følge oss på kartet, og få korte oppdateringer underveis om turen.